Korset og alteret

 

«Krusifikset på fondveggen er et syd-tysk senbarokkarbeid, utført av en ukjent kunstner engang omkring 1720.
Utformingen av Kristus ånder av fred og kongelig ro.
Det er tross alt en seirende Kristus som med sine hender og pekefingre henviser oss oppad.
Og når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alt til meg! (Joh 12.32)
Men samtidig skimter vi lidelsen og korsveien opp til Golgata.

 

Foran dette krusifikset ble så det opprinnelige alterbordet av fauskemarmor plassert. 
Agnes Mann [kunstneren fra Tyskland] valgte å kle inn alteret, slik at selve "bordplaten" skulle "sveve" i rommet. 
Ved det antependium av bronse som hun skapte, har hun villet gjenfortelle og latt oss oppleve det som skjedde i nattverdssalen Skjærtorsdag aften:
Kjærlighetens Måltid, - det som skjedde og gjentas i hver eneste messe oppe på alteret. 

Hun valgte det øyeblikk da Frelseren bryter brødet og sier til sine følgesvenner:
Ta og et av dette, 
For dette er mitt legeme.

Vi merker oss at disiplene sitter med tomme hender, den store kalken Herren har foran seg, og de små begrene kunstnerinnen har gitt disiplene. Apostelen Johannes, den disippel som Herren elsket, er uttrykksfullt fremstillet, der han lener seg hen mot Frelseren. Er ikke dette et uttrykk for ekte hengivenhet, avhengighet og kjærlighet? Kjærligheten gjør oss små i forhold til hans fullkommenhet.  Selv Judas, forræderen, har sin plass ved nattverdsbordet, for han også tilhører menigheten. 
Scenen er omgitt av de tradisjonelle symboler, hvor vintreet er det mest fremtredende. Også her aner vi kunstnerinnens tanke: Kristus, det sanne vintre, og vi grenene! »

Kilde: Magnus Pettersen, "Kristus Konge - kirken. 25 år", upublisert manuskript, s.23-24.